Historien vår

Landsforeningens historie og milepæler

Innledning
Lokale offisersforeninger hadde i løpet av 1800-tallet grodd opp rundt om i landet med Kristiania Militære samfund som mønster. Foreningene bar stort sett preg av å ta seg av sosiale saker. Lønnsspørsmål var nærmest på grensen av det passende som oppgave for en offisersforening.

En lang rekke samfunnsgrupper hadde imidlertid organisert seg. Den norske lægeforening fra 1886, Norges lærerlag fra 1882, Norsk lektorlag fra 1882, Presteforeningen fra 1900 og Norges underoffisersforening ( nå Norges Offisersforbund NOF) fra 1896. I 1901 og 1904 ble tanken om en landsforening for offiserer lagt frem, uten at dette førte til noe. Dramatiske hendinger i tiden frem til 1905 var noe av årsaken. I 1906 ble imidlertid tanken tatt opp igjen.

I 1907 uttalte Kristiania Militære Samfund i forbindelse med planen om en landsforening:
” Vår stand og prestene er de som er mest utsatt for å omtales av andre. Vi må være overordentlig forsiktig med hva vi foretar oss. En offisersforening med program å karre til seg selv, kunne skade oss meget.”

Men nå var utviklingen i gang og 23 desember 1907 sendte Trondhjems Militærforening ut innbydelse til et konstituerende møte i Oslo i januar 1908.

Etableringen
Den 6 januar 1908 trådte representanter fra 10 militærforeninger sammen i Kristiania Militære Samfund. Det ble en meget livlig debatt om foreningens formål. KMS ville begrense det til å arbeide for offiserenes sak, men TMF ønsket tatt med arbeide for Forsvarets sak. Begge forslagene fikk 10 stemmer , og da ordstyreren ikke ønsket å bruke sin dobbelstemme, ble man enig om at det forslag som lå til grunn for forhandlingene altså KMS’ skulle anses for vedtatt, der hvor det ikke fikk flertall mot seg.

Som formann ble valgt oberst Strugstad. Kontingenten ble satt til kr 2 pr år. Referat ble sendt til de lokale militærforeningene med oppfordring om å slutte seg til den nye landsforeningen innen 15 februar 1909. Denne oppfordringen ble fulgt og Hærens fastlønte offiserers landsforening anses stiftet fra denne dag.

Tiden frem til første verdenskrig
Selv om formålet med foreningen i første rekke var å arbeide for offiserenes sak, kom snart arbeidet for forsvarssaken til å bli en av foreningens viktigste oppgaver. I tiden før 1 verdenskrig var det tilløp til dels alvorlig antimilitær agitasjon. HFOL rettet i denne forbindelse en rekke henstillinger til myndighetene bl a om bedring av disiplin i Hærens avdelinger og tiltak av rettslig art mot antimilitær agitasjon. Videre besluttet man å gå direkte inn i den offentlige forsvarsdebatt. I 1914 rettet HFOL også en henstilling til myndighetene om forlengelse av tjenestetiden til 1 år. Bakgrunnen var den urolige situasjonen i Europa.

I denne perioden var HFOL også sterkt opptatt av offiserenes lønninger. De var stort sett fastsatt i 1873, og verdien var derfor vesentlig forringet. Det var imidlertid nærmest som å stange hodet mot veggen, men flere års arbeid begynte å gi resultater.

Vårt Vern
Vårt Vern eller Vor Hær som det den gang het, ble etablert i 1912. Gjennom bladet ble offiserenes syn på en rekke forsvarspolitiske forhold gjort kjent. Da Landsforeningens arbeide på mange områder falt sammen med Norges Forsvarsforenings, begynte Vor Hær å utgi et særlig organ for Norges Forsvarsforening under navnet “Norges Forsvar”. Dette arrangementet varte i halvannet år og ble deretter overtatt av Forsvarsforeningen.

Den 1 verdenskrig
Foreningens arbeide ble i denne perioden sterkt preget av effektiviseringen av Forsvaret og av offiserenes lønnsforhold under de økende tjenestebyrder de nå ble pålagt. Det var igjen antimilitær agitasjon og offiserene var utsatt for trakasserier. Landsforeningen gjorde sitt beste for å imøtegå dette.

En viktig ting hendte i denne perioden. Dannelsen av embetsmennenes landsforbund. HFOL tok aktivt del i dette arbeidet, men til å begynne med møtte tanken motstand fra en rekke andre etatsorganisasjoner. EL ble imidlertid etablert i 1918. Flere offiserer har senere vært ledere i EL.

Mellomkrigstiden
Mellomkrigstiden var preget av omfattende krigstretthet som hersket overalt. Det ga to utslag her hjemme. Likegyldighet, ja ofte motvilje mot Forsvaret, og en overbevisning om at forsvarsutgiftene skulle ned. Dette måtte virke inn på landsforeningens arbeide. Fortsatt måtte den arbeide på to felt, det forsvarspolitiske og offiserenes kår. Men som så ofte før, viste det seg at disse to forholdene ikke kunne betraktes adskilt.

Landsforeningen kjempet hele tiden mot en reduksjon av Forsvaret. Vor Hær behandlet i en lang rekke artikler og ledere de forslag til reduksjoner som gjennom årene ble fremlagt, og påpekte hvilke farer disse kunne medføre for vårt land. Samtidig var det en stadig kamp for å bevare offiserenes posisjon og for å hindre at de lønnsmessig ble deklassert.

Foreningens første 25 år hadde bevist behovet for en landsomfattende offisersforening for å ivareta standens interesser og for å arbeide for forsvarssaken. I årene som var gått var kontingenten forhøyet flere ganger. I 1918 ble den satt til 18 kr pr år. Medlemstallet varierte. De første årene lå det på rundt 500 medlemmer, så steg tallet til 900 – 1000 i midten av 20 årene. Tallet falt imidlertid en del i løpet av 30 årene.

I årene som fulgte frem mot 2 verdenskrig rettet landsforeningen flere henvendelser til myndighetene om å effektivisere forsvaret, bl a ved å sløyfe bestemmelsene om fritrekking av vernepliktige, ved øket øvingstid, ved oppsetting av nye avdelinger og ved å anskaffe nytt materiell.

Den 2 verdenskrig
I krigsårene lå foreningens virksomhet nede, men HFOL klarte å ta vare på verdier og arkiver.

Etterkrigstiden
Hærens offiserskorps hadde i 1945 en svært forskjelligartet bakgrunn. De offiserer som hadde vært i England, hadde stort sett en naturlig aldersgruppering. Fra Sverige kom det en stor gruppe og fra krigsfangenskap i Tyskland kom et stort antall fastlønte offiserer. For Hæren var det også et problem at man de 20 siste årene hadde fått en meget liten tilgang på krigsskoleutdannet befal. I årene 1928 til 1939 ble det utdannet bare 60 offiserer.

Ved hjemkomsten til Norge søkte frigjøringsbefalet stort sett tilbake til sine tidligere organisasjoner. Men storparten av befalet fra England og mange fra Sverige hadde ingen slik førkrigstilknytning. Høsten 1945 oppsto Hærens offisersforbund, og siden har det vært mye uro omkring organisasjonsforholdene. Dette skyldes i første rekke at det nå ble to organisasjoner for både det krigsskole- og det befalsskoleutdannede befal. Dette førte til kamp om medlemmene, noe som til tider førte til stor bitterhet mellom de enkelte organisasjoner.

HFOL holdt sitt første representantskapsmøte etter krigen i desember 1945. Formannen, general Hvinden-Haug og sekretæren general Hansson frasa seg gjenvalg og ny formann ble major J Rognes.

Til Forsvarskommisjonene av 1946 ble HFOL bedt om å utnevne et medlem. Major J Høgevold ble valgt. Som den første kommisjonen etter krigen fikk dens arbeid avgjørende betydning for utviklingen av Forsvaret helt frem til våre dager.

Allerede i 1945 var man i gang med nye lønnsforhandlinger. EL nedsatte et forhandlingsutvalg hvor major Rognes representerte HFOL. I forbindelse med statens lønnskommite i 1946, utarbeidet HFOL et omfattende forslag om hvor befalet burde inpasses i det nye regulativet. Dette regulativet ble vedtatt i 1952 etter at Staten i 1948 hadde satt frem et utilfredstillende forslag. Landsforeningen fikk på bakgrunn 1948-forslaget opprykk med en lønnsklasse for major og en bedring av alderstillegget for løytnanter. Men kravet om at generalene skulle følge fylkesmennene ble ikke tatt til følge ved oppgjøret i 1952.

Forsøk på samarbeide – BFO
Det ble tidlig klart at det store antall befalsorganisasjoner skapte en uheldig situasjon. Det ble derfor gjort flere forsøk på å komme frem til en ordning eller et samarbeide. Disse forsøkene resulterte i at det i 1955 ble lagt frem et utkast til lover for befalets fellesorganisasjon. HFOLs representantskap foreslo i 1956 at BFO ble prøvet i 2 år, og at en avgjørelse ble truffet av et nytt representantskapsmøte. Man inntok videre at det standpunkt at samarbeide med EL ikke måtte oppgis. Videre skulle man arbeide for et samarbeide med K-offiserer fra alle forsvarsgrener. BFO ble etablert i 1957.

Samarbeidet sprekker
I 1960 hendte to vesentlige ting. BFOs representantskap vedtok mot Sjømilitære Samfund og Landsforeningens stemmer at i BFO bare kunne opptas som medlemmer organisasjoner som ikke var tilsluttet noen hovedsammenslutning. Sjømilitære Samfund og Landsforeningen skrev da et brev til Norges befalslag (tidligere Norges underoffisersforening) og spurte om befalslaget ville gå inn i BFO, om de to nevnte organisasjoner gikk ut av EL Norges befalslag (NB) måtte i så fall melde seg ut av LO. Dette sa befalslaget nei til. Det ble i 1961 holdt to representantskapsmøter, og på møtet 12 desember ble det enstemmig vedtatt at man skulle fastholde sitt 43-årige medlemskap i EL Forut for dette møtet var det foretatt omfattende undersøkelser for å bringe medlemmenes syn på det rene.

KOL
Flere ganger var det blitt slått til lyd for en felles organisasjon av alle krigsskoleutdannede offiserer i Forsvaret. indirekte skulle det bli BFO som gjorde at tanken ble realisert. i 1962 begynte arbeidet for alvor, idet offiserer i Sjøforsvaret og Luftforsvaret som ikke var enig i BFO-tanken nå ikke hadde noen organisasjon. De ønsket en slik forening i EL, og offiserer fra de tre forsvarsgrener kom nå sammen for å drøfte hvordan en slik sammenslutning kunne etableres. Formannen i interimsutvalget, oberst Nerem, ble landsforeningens formann. I 1963 vedtok representantskapet de vedtektsendringer som måtte til for også å gi offiserer fra de øvrige forsvarsgrener adgang til landsforeningen. KOL var etablert.

Også på andre måter ble representantskapet i 1963 av stor betydning for foreningens fremtidige virke, idet man fikk et vesentlig yngre styre enn hva hadde vært tilfelle tidligere. Dette førte igjen til bedre kontakt med de yngre offiserene og dermed øket medlemstilgang. Medlemsmassen som hadde vært nede i 300 steg nå og var i des 1969 tett opp under 700.

Medlemstallet sank en del i 70-årene, men etter frisk satsing i slutten av 70-årene og begynnelsen av 80-årene, steg tallet fra under 500 til 650 i midten av 80-tallet. Økningen har fortsatt utover på 90-tallet og KOL var i 1996 på vei mot 800 aktive medlemmer. Omstilling og avgangsstimulering har stabilisert medlemstallet på litt i overkant av 700 medlemmer.

Nyere tid
I likhet med de andre befalsorganisasjonene har innføring av ATM og endringer i befalsordningen vært viktige og prioriterte saker for landsforeningen. Endringer i skoleordningene har vært en viktig sak for landsforeningen de siste årene. Dessuten har foreningen vist særlig interesse for endringer i forsvarets struktur og oppgaver.
En vanskelig sak for foreningen var overgang til 2+2 krigsskoleordning ved innføring av RBO. Flere representantskapsmøter diskuterte hvordan foreningen skulle forholde seg til å ta inn medlemmer med 2-årig krigsskole. Endringen i statuttene ble endelig vedtatt på representantskapsmøtet oktober 1991.

Samarbeide med andre
KOL har selvfølgelig et nært samarbeide med de andre organisasjonene i EL, senere Akademikernes fellesorganisasjon (AF) og nå Akademikerne. Gjennom flere år har dette samarbeidet dannet grunnlaget for medbestemmelse og partsrettigheter. I arbeidet for forsvarssaken har det imidlertid vært interessant og nødvendig å samarbeide med organisasjoner utenfor Akademikerne. Helt siden 1969 har KOL hatt et samarbeid med LO-tilsluttede Norges offisersforbund gjennom det såkalte Fellesutvalget for befal. Dette besto av KOL, NOF(NB), Kystartilleriets offisersforening (KOF) og Luftforsvarets befalsforbund (LBF). 6 januar 1987 ble dette samarbeidet formelt stadfestet med en samarbeidsavtale mellom KOL og NB. Denne ble fornyet i 1995 etter at AF og LO i 1993 etablerte et tilsvarende samarbeide mellom hovedsammenslutningene.

Et annet fruktbart samarbeide ble formelt etablert i 1994. Samarbeidet med Norske reserveoffiserers forbund (NROF) gir KOL en helt spesiell tyngde og påvirkningsmulighet i forsvarssaken.

Organisasjonsendringer
Landsforeningen har vært igjennom flere omorganiseringer for å tilpasse seg rammebetingelser i form av økonomi og oppgaver. Den siste omfattende endringen ble vedtatt på representantskapsmøtet i 1994. Foreningen ble nå inndelt i regioner og etablerte et landsstyre hvor regionene var fast representert. Foreningens øverste organ endret navn til landsmøte og endret samtidig tid for sammentrede til hvert annet år.

Krigsskoleutdannede offiserers landsforenings historie 1909 – 1969 er samlet i boken “SEKSTI KAMPÅR” – skrevet av generalmajor Odd Lindbæk Larsen og utgitt ved 60-årsjubileet i 1969.

Interessant lesning er også “Norges offisersforbund 100 år 1896 – 1996” skrevet av Paul Engstad og utgitt til 100 års-jubileet i 1996